FORFATTER OG ILLUSTRATØR:
For å være helt ærlig hadde jeg aldri engang tenkt tanken på at jeg kunne bli forfatter, før jeg plutselig var det. Jeg ville bli illustratør og studerte illustrasjon ved et universitet i England. Der fikk jeg i skoleoppgave å lage en bildebok for barn. Jeg lagde det som endte med å bli den første boka mi, Den lille helten. (Som skoleoppgave het den The little hero.) Det var læreren min på universitetet som sa at jeg MÅTTE prøve å sende den til et forlag, hun var sikker på at noen ville utgi den. Og sånn ble det. Jeg oversatte historien min fra engelsk til norsk, sendte den til et norsk forlag i 2005, og de ville gi den ut! (Etter at jeg hadde gjort noen små endringer og laget åtte ekstra boksider.) Jeg var 27 år da min første bok kom ut i 2006, men den opprinnelige skoleoppgaven lagde jeg i 2002 (tror jeg det var), da jeg var 23 år. Det var så gøy å plutselig ha fått utgitt ei bok, at jeg ville prøve å lage en til. I 2008 kom min andre bok, Den lille helten og kattekidnapperen.
Jeg har vært ungdom, da. Jeg husker en del om hvordan jeg tenkte og hva jeg følte om ting, blant annet. Og så er jeg fortsatt ganske barnslig, selv om jeg er voksen, he-he. De to bildebøkene mine handler om meg og lillesøstera mi da vi var barn. De er nesten helt sanne historier. Første bok i Oda-serien, Hei, det er meg! har en del hendelser fra oppveksten min, og jeg bruker ofte steder jeg kjenner godt når jeg skriver. Men både hendelser og steder er endret på og blandet sammen med fantasi, så ingenting i Oda-bøkene har skjedd akkurat sånn som i bøkene. For hver bok har jeg funnet på mer og mer, og brukt mindre og mindre inspirasjon fra eget liv, eller livene til folk jeg kjenner. Men ekte hendelser og følelser er et fint utgangspunkt å spinne videre på og dikte opp en god historie!
Oda er ei fiktiv jente, men det er jo jeg som har skapt henne, det er jeg som bestemmer hva hun gjør, sier, opplever og tenker, så hennes tanker og handlinger kommer fra mitt hode. På enkelte punkter er hun og jeg kanskje litt like, og flere har sagt etter å ha lest bøkene (og enda flere etter å ha hørt lydbøkene!) at å høre meg prate er som å høre Oda. Men vi er også veldig ulike, bøkene er ikke selvbiografiske. Oda gjør og sier ting jeg ALDRI hadde turt da jeg var ung, for eksempel. (Kanskje ikke nå, heller.) Hun er mye tøffere enn meg. Jeg fant på henne fordi jeg ville skrive en spennende fortelling om ei helt vanlig jente, med et helt vanlig liv, som opplever helt vanlige ting (altså "vanlig" i motsetning til fantasybøker og eventyr), som mange av dere lesere forhåpentligvis kjenner dere igjen i.
Flere grunner. Det er viktig at det finnes mange gode bøker for barn og ungdom! Gode voksenlesere skapes tidlig. Hvis du ikke liker å lese som barn, er det mindre sjanse for at du begynner å lese som voksen. Og jeg synes lesing er en veldig fin hobby. Jeg elsker å lese gode barne- og ungdomsbøker selv. Og jeg liker å skrive om og for barn og ungdom! Dere opplever så mange ting i livet for første gang, og det er det spennende å skrive om. Som første kjærlighet, første kyss, første store krangel med bestevennen, første gang man mister en man er glad i, og mye annet. Det er spennende å prøve å huske, og sette seg inn i hvordan det føltes, hvordan det føles for dere, med alle disse store, nye opplevelsene i livet. Kanskje jeg prøver å skrive noe for voksne også en eller annen gang i livet, jeg vet ikke.
Jeg har alltid likt å lese illustrerte bøker selv, og spesielt godt liker jeg ekte blyanttegninger, jeg eeeeeelsker for eksempel den svenske illustratøren (og forfatteren) Eva Erikkson sine illustrasjoner. Det har jeg gjort siden jeg var barn. Hun tegner helt herlige tegninger med så mye liv og sjarm, de er så uttrykksfulle og med så mange nydelige detaljer. Jeg synes bøker med bilder og illustrasjoner er lettere å lese, det bryter opp teksten, og i mange bøker gir illustrasjonene fortellingen en ekstra dimensjon, de forteller noe mer, som ikke står skrevet. Det synes jeg er gøy. Og det prøver jeg også å få til i mine bøker.
Det er nesten sant. Jeg tegner med HØYRE når jeg tegner "Odas" tegninger, jeg er venstrehendt. ;) Jeg gjør det fordi jeg vil at tegningene skal se ut som de er laget av en 12-13-åring, og ikke av meg. Jeg vil at Odas dagbøker skal virke ekte, som om de faktisk ER skrevet, tegnet og fortalt av henne.
Tja. Noen av Oda-bøkene har blitt oversatt, så barn kan lese om henne på både russisk, ukrainsk, nederlandsk, dansk, svensk og tysk! Det er Gabriele Haefs, kona til den kjente, norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen, som har oversatt bøkene mine til tysk. Og Karin Nyman, datteren til Astrid Lindgren, har oversatt dem til svensk! Det synes jeg er veldig stas. Jeg har vært i både Ukraina, Sverige og Tyskland, og flere ganger i Russland, og truffet mange av leserne mine på bokmesser og skolebesøk. Det var så gøy! Og barna og ungdommene der ler av akkurat de samme tingene, og har akkurat de samme spørsmålene, som dere her i Norge.
Jeg har ingen favorittbok, men liker for eksempel veldig godt barneboka Den ville ungen av Barbro Lindgren, illustrert av Eva Erikkson.
Jeg har heller ikke et spesielt forbilde, men det er mange gode forfattere og illustratører jeg liker og ser opp til. Som den engelske illustratøren Quentin Blake. Han har blant annet illustrert mange av bøkene til Roald Dahl, som har skrevet Heksene og Matilda, og mange andre gode bøker. Roald Dahl var født og oppvokst i England, men hadde norske foreldre, derav det norske navnet. (Og han er faktisk i slekt med min sønn!) En annen forfatter og illustratør fra England er Lauren Child, hun lager kjempeflotte bildebøker. Og så blir det laget såååååå mange gode norske bøker for barn og ungdom! (Og voksne.) De jeg kommer på i farta er forfatterne Erlend Loe og Maria Parr (jeg elsker måten de skriver på), og de herlige illustrasjonene til Åshild Irgens. Og Lisa Aisato! Hun er så god.
Barnebokminne: På nettsiden barnebokkritikk.no samler
Mitt tips er å lese masse bøker! Både gode og dårlige. Det lærer du veldig mye av. Og mens du leser, stopp opp noen ganger og prøv å tenk etter, og sett ord på HVORFOR du liker (eller ikke liker) det du leser. Hvorfor det er så spennende, eller kjedelig? Er det innholdet? Måten det er skrevet på? Setninsoppbygginga? Dialogen? Hva som fortelles og ikke fortelles? Og så kan du bruke dette når du skriver selv. For mitt andre tips er å SKRIVE, så klart. Hvis man trener på noe, blir man bedre og bedre.
Ja, det hadde jeg kanskje prøvd meg på. Og i Oda-bøkene er det jo masse dikt, kom jeg på nå. Så jeg har skrevet dikt allerede.
Ja. På OM-siden min kan du se en oversikt over nominasjoner og priser jeg har mottatt.
Ikke ofte, men jeg har hatt det i noen korte perioder. Og det kommer sikkert igjen.
Det håper jeg!
Resten av livet.
OPPVEKST OG BAKGRUNN: ... og bilder fra da jeg var cirka like gammel som Oda.
Jeg ble født i Sundsvall, Sverige, og vokste opp på Byåsen i Trondheim.
Jeg vokste opp med mamma og pappa, en storebror og ei lillesøster, og så hadde vi katten Ulrikke Petronelle Josefine Rullgardine Helgesen Moe Grøntvedt. (Før vi fikk katt hadde vi noen gullfisker.) Jeg var medlem i Byåsen skiklubb og gikk langrenn, uten at jeg kan skryte av at jeg ble en fantastisk skiløper. Men det var gøy! Jeg spilte piano en kort periode og prøvde meg på både turn og rytmisk sportsgymnastikk. Men min aller største hobby var tegning. Jeg tegnet og tegnet og tegnet. Jeg, søstera mi og vennene våre lekte mye, både inne og ute. Vi bygde lego, lekte med Barbie, bygde hytter (snøhuler om vinteren), og vi hoppet mye strikk på barneskolen. Vi lekte gjemsel, Boksen går og mørkgjemsel, leste tegneserier, syklet, perlet, hørte på musikk (og skrev ned sangtekstene), spilte inn "radioprogrammer" på kassett, og mye mer. Jeg hadde en veldig trygg og fin barndom med mange gode minner. Mye tid til å drive med det jeg ville, og minimalt med bekymringer.
Jeg tegnet MASSE, nesten hele tida. Det var min aller største hobby. Jeg var også glad i bøker, særlig bøker med tegninger proppfulle av små detaljer jeg kunne gå på jakt i.
Det var så fint! Trondheim er en herlig, trgg og akkurat passe stor by å vokse opp i og å bo i.
Ja, jeg fikk som regel 5 på prøver og stiler og sånt (eller da jeg gikk på skolen het det M for "meget godt"). Jeg husker jeg fikk 5+ på en stil en gang, det var gøy. Men jeg tenkte ikke over at jeg var spesielt god til å skrive, jeg utmerket meg ikke i klassen på det feltet. (Og jeg fikk ikke BARE gode karakterer, en gang fikk jeg 2+, da ble jeg så forferdet at jeg rev stilen opp i tusen bittesmå biter og kastet den i søpla, før NOEN andre fikk se den.)
Jeg trivdes godt både på ungdomsskolen og videregående. Jeg valgte tysk på ugdomsskolen, og spansk, engelsk, markedsføring og reiseliv på videregående. Almennfag, det heter vel studiespesialiserende nå ...? Skulle i ettertid ønske jeg jobba enda litt mer med tysken og spansken, det hadde vært så stas å kunne snakke de språkene. Det kan jeg ikke. (Språk er ikke helt som å sykle. Når man ikke bruker det, så blir det glemt, dessverre.) Tips: Tja, utdann deg til noe du har LYST til å jobbe med! Det er ikke gøy å ikke trives i jobben sin. Og så er det lurt å ha en god utdanning, da har du flere muligheter. Det er ikke sikkert du vet nå akkurat hva du vil bli når du blir stor. Og så KAN det hende at du ender opp som noe helt annet enn du trodde. Jeg, for eksempel, trodde aldri jeg skulle bli forfatter. Men det ble jeg.
Jeg har tenkt og tenkt på dette spørsmålet, og vet du hva? Jeg husker ikke NOENTING fra ungdomsårene som var ekstremt flaut eller kleint! Jeg husker at jeg BLE flau, så klart. Ofte, og for alt mulig. Men jeg kommer altså ikke på enkelthendelser. Det kan bety at samme hvor pinlig noe føles idet det skjer, så er det meste bagateller dere snart glemmer. Er ikke det litt fint å vite? Om flaue ting fra ungdomsårene har inspirert meg til å skrive? Ja, absolutt! Men da har jeg funnet på hendelser, og brukt minnet om den forferdelig flaue følelsen.
Jeg fikk mange livserfaringer og gode venner de seks årene jeg bodde i Southampton. Jeg anbefaler å ta hele eller deler av utdanninga i utlandet, om du har muligheten til det! Da lærer du så mye mer om deg selv, om verden og livet, og du lærer et annet språk på kjøpet. I tillegg til studiet. Jeg dro til England blant annet fordi jeg ville lære å snakke helt flytende engelsk. At det ble akkurat Southampton Solent University var litt tilfeldig, skolen var på en utdanningsmesse jeg besøkte.
Etter videregående jobbet jeg først et år og tok noen tegne- og malekurs, så studerte jeg grafisk design i et år. Altså i Trondheim. To år etter videregående dro jeg til England og tok treårig bachelor i illustrasjon, og ble boende der i tre år til etter studiet var ferdig. Jeg jobbet blant annet på kontor, og på fritiden lagde jeg ferdig min første bok. Etter seks år i Southampton flyttet jeg til Oslo, fordi jeg kom inn på den toårige forfatterlinja for barne- og ungdomslitteratur ved Norsk barnebokinstitutt. Ved siden av studiet jobbet jeg, og lagde min andre bok. I 2009 begynte jeg så smått med forfatteroppdrag som skolebesøk, og ble forfatter på heltid.
Jeg liker Oslo veldig godt. Stortrivdes de seks årene jeg bodde der. En flott by hvor det skjer mye, det er alltid noe å finne på. Og jeg fikk mange gode venner. Jeg flyttet til Oslo fordi jeg kom inn på skole, forfatterutdanningen for barne- og ungdomslitteratur ved Norsk barnebokinstitutt, og jeg fikk jobb som selger i et forlag.
Å tegne! Og å spise med pinner. ;) Det siste er kanskje ikke et talent, men jeg liker det veldig godt. Og så har jeg alltid vært veldig god til å sove! Hvor som helst og når som helst. Jeg har stått sovende på galleri (da jeg egentlig skulle se på kunst), og jeg har sovnet i møte med sjefen. (Da følte jeg meg ikke spesielt høy i hatten etterpå ...)
Jeg har hatt mange! Jeg har blant annet jobbet som avisbud, som stuepike og servitør på Hurtigruta, jeg har vært havnearbeider og kjørt biler på og av lasteskip, jeg har jobbet i forsikringsselskap, i kafé, i Hunderfossen familiepark, i fotobutikk og som fotograf, jeg har fremkalt bilder i fotolaboratorium (før alt ble digitalt, da vi tok bilder med fotoapparat med 24 eller 36-bilders filmrull inni), jeg har jobbet i bokhandel, og (som nevnt over) i forlag, og mye mer.
Ja, jeg har to helsøsken, to halvsøsken og to stesøsken! De to helsøsknene vokste jeg opp med, de fire andre fikk jeg etter hvert, i voksen alder.
De er sykepleier og lege.
Nei, bare meg, så vidt jeg vet.
Jeg er samboer.
Jeg liker å se TV-serier (Unge lovende og SKAM er bra!)
og filmer, jeg trener litt, jeg treffer venner og familie.
Men det aller meste av fritiden min går nå med på den lille gutten vår. Å ha barn tar mye tid. :)
Vet ikke hvor kult det er, men jeg eeeeelsker asiatisk mat, både thai, indisk, kinesisk, japansk og annet, og jeg elsker å spise med pinner. Og så har jeg dykkersertifikat! Jeg har dykket 32 meter ned i havet, og jeg har dykket med hai, blant annet. Det var litt av en opplevelse!